(Dette innlegget skulle egentlig ha vært postet på fredag, men blogg.no ville det ikke slik- derfor kommer det nå.)
Sharelle ville gjerne vise meg Swan Valley i dag. Vi kjørte en times tid innover i bushen og vi vare begge like redde for alle dyrene som kunne finne på å komme ut i veien. Indy satt i baksetet og danset til Hannah Montana (les; Sharelle og jeg danset til Hannah Montana!) Byen var vakker, grønn og frodig. Det var langt imellom hvert hus og innimellom så vi små kroer og kaféer ved veien.
Her vil jeg bo! Siden blogg.no ikke vil la meg laste opp bildene fra kameraet mitt sånn som de er må jeg gjøre dem mindre, derfor er det ikke så lett å se noen ting her. Det er i alle fall et hus langt der borte på den andre siden av vannet mellom trærne. Jeg stod utenfor en vingård da jeg tok bildet. Rundt meg er det millioner av druetrær. Vi får smake vin, men Sharelle vet om et annet sted som har enda bedre vin. Jeg kjøpte en flaske med søt hvitvin som smaker pære. Jeg skal ta den med hjem til Christine for hun kommer til å elske den! (Dessverre kan det hende at jeg drikker den opp innen den tid).
Etter all vinsmakingen før frokost begynte jeg å føle meg litt smårar så vi besteme oss for å finne et sted å spise. Vi kom over en tysk kro og Sharelle spurte om jeg følte meg hjemme. Vel, ikke helt kanskje?
Men så fikk vi servert dette;
Ja, vi spiste ribbe, poteter og surkål! Vi ante ikke hva vi ville ha fra menyen så vi valgte å høre på servitøren. Dette var det hun anbefalte. Hun sa forøvrig at vi burde dele en porsjon og det var bra for vi spiste ikke halvparten tilsammen engang. Restauranten var dekorert med små nisser og annet glitter, men sola skinte og vi satt utendørs så jeg kunne ikke akkurat kjenne julestemningen på kroppen.
Etter en veldig koselig dag i idylliske Swan Valley var det sengetid for Indy, og Sharelle og jeg kunne slappe av med en film. Slik skulle det ikke bli for Indy våknet klokken 22:30 og kastet opp tre ganger på kort tid. Hun hylte og hadde smerter i magen. Vi dro til sykehuset, men måtte stoppe fire ganger på veien fordi vesla kastet opp. På venteværelset satt vi i 90 minutter og da rakk hun og kaste opp åtte ganger. Vi var livredde og jeg var überkvalm av å "fange" oppkast i en liten kopp. Vi fikk omsider et rom og etter enda en time kom legen. Han ville ha en urinprøve v henne! Vel, vi skulle la henne gå rundt uten bleie og når hun tisset skulle vi rekke å sette en skål under henne. Doktoren fortalte oss senere at hun har urinveisinfeksjon. Klokken var nå 6 om morgenen og jeg dro hjem for å sove slik at Sharelle kunne sove med Indy på sykehuset. I dag er det mandag og stakkars prinsessa har spist minimalt siden torsdag. Hun pleier å få 4 flasker med melk hver dag, men nå spyr hun selv om hun bare får noen få centiliter. Alt vi putter i henne kommer ut igjen samme vei det kom inn. Hun sover stort sett hele dagen, men våkner ofte og gråter. Dersom hun ikke blir bedre i løpet av dagen må hun tilbake til sykehuset.
Jeg har med dette funnet ut t jeg ikke er i stand til å få egne barn. Jeg var et vrak da vi var på sykehuset og jeg kjefta på legene som fikk henne til å gråte. Jeg har blitt så knyttet til denne familien og jeg klarer ikke å være rolig når jeg ser hun har det vondt. Sharelle er så tapper og rolig og jeg kan ikke skjønne hvor hun får den styrken fra. Jeg beundrer henne enormt for at hun takler dette "alene".
Verdens vakreste Indyana Rennea- vær så snill å bli frisk snart!
